Hopp til innholdet

Bots- og bededag (II)

    Tekstrekke II

    Jes 59,1–4

    1 Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre. 2 Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører. 3 For deres hender er flekket av blod, og deres fingrer av misgjerning. Deres lepper taler løgn, og deres tunge mumler fram svikefulle ord. 4 Det er ingen som spør etter rettferdighet, og ingen som fører rettssak på ærlig vis. De setter sin lit til usannhet og taler løgn, de har unnfanget ulykke og føder elendighet.

    1 Joh 1,5–2,2 (1 Joh 1,8–2,2)

    5 Og dette er det budskapet vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. 6 Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. 7 Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 8 Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 10 Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.

    2,1 Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. 2 Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.

    Luk 18,9–14

    9 Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: 10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. 11 Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. 13 Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! 14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

    9 Εἶπεν δὲ πρόςN τινας τοὺς πεποιθότας ἐφʼ ἑαυτοῖς ὅτι εἰσὶν δίκαιοι, καὶ ἐξουθενοῦντας τοὺς λοιπούς, τὴν παραβολὴν ταύτην· 10 Ἄνθρωποι δύο ἀνέβησαν εἰς τὸ ἱερὸν προσεύξασθαι· ὁ εἷς Φαρισαῖος, καὶ ὁ ἕτερος τελώνης. 11 Ὁ Φαρισαῖος σταθεὶς πρὸς ἑαυτὸν ταῦτα προσηύχετο, Ὁ θεός, εὐχαριστῶ σοι ὅτι οὐκ εἰμὶ ὥσπερ οἱ λοιποὶ τῶν ἀνθρώπων, ἅρπαγες, ἄδικοι, μοιχοί, ἢ καὶ ὡς οὗτος ὁ τελώνης. 12 Νηστεύω δὶς τοῦ σαββάτου, ἀποδεκατῶ πάντα ὅσα κτῶμαι. 13 ΚαὶN ὁ τελώνης μακρόθεν ἑστὼς οὐκ ἤθελεν οὐδὲ τοὺς ὀφθαλμοὺς εἰςN τὸν οὐρανὸν ἐπᾶραι, ἀλλʼ ἔτυπτενN εἰς τὸ στῆθος αὐτοῦ, λέγων, Ὁ θεός, ἱλάσθητί μοι τῷ ἁμαρτωλῷ. 14 Λέγω ὑμῖν, κατέβη οὗτος δεδικαιωμένος εἰς τὸν οἶκον αὐτοῦ ἢN γὰρ ἐκεῖνος· ὅτι πᾶς ὁ ὑψῶν ἑαυτὸν ταπεινωθήσεται, ὁ δὲ ταπεινῶν ἑαυτὸν ὑψωθήσεται.

    NVariant with NA/UBS: πρός ♦ καὶ πρός NVariant with NA/UBS: Καὶ ὁ ♦ Ὁ δὲ NVariant with NA/UBS: εἰς τὸν οὐρανὸν ἐπᾶραι ♦ ἐπᾶραι εἰς τὸν οὐρανὸν NVariant with NA/UBS: ἔτυπτεν εἰς ♦ ἔτυπτεν NVariant with NA/UBS: ἢ γὰρ ἐκεῖνος ♦ παρʼ ἐκεῖνον

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Fariseeren og tolleren (18,9–14)

    Denne lignelsen er til forskjell fra den forrige en ”eksempelfortelling”. Den viser umiddelbart  hvordan vi skal eller ikke skal leve. Den har til og med en forklarende innledning. Den retter seg mot dem som stoler på sin moralske livsførsel og konstaterer at de faktisk lever mer riktig enn mange andre. Den retter seg altså ikke mot hykleri, men mot den moralisme som er så selvsagt for mange mennesker. De tror at de har det rett med Gud fordi de lever på en hederlig og rettskaffen måte. Kanskje de til og med holder litt ekstra strengt på visse gode skikker.

    Fariseeren fastet to ganger i uken. Det var ikke påbudt etter loven, men det var en god og from skikk (en skikk man fulgte i urkirken, selv om man fastet på andre dager enn jødene). Fariseeren var videre skruppelløst nøye med å gjøre rett for seg når det gjaldt tienden, altså skatten til templet. Feilen var at han anså at han nå hadde gjort sitt, og at han kunne trekke en tykk strek mellom seg og alle dem som gjorde helt det som moralen krevde.

                Mot ham stiller nå Jesus en skyldbevisst toller. Han våger bare å be om en ting: at Gud i nåde skal ”la seg forsone”, som det ordrett heter, altså forbarme seg og tilgi ham. Og Jesus forklarer at den mannen gikk ”rettferdiggjort” hjem. Her bruker Lukas et ord som er vanlig hos Paulus. I evangeliene betyr det som regel å ”gi noen rett”, men her har det samme betydning som hos Paulus: Gud erklærer noen for rettferdig. Her ser vi hvor rett Paulus har forstått Jesus. Mange stoler på at de er rettferdige på grunn av sine moralske gjerninger. Det er selvbedrag og skryt. Jesu undervisning gikk ut på å vise slike mennesker at de med all sin moral likevel hadde skyld overfor Gud. Bare den som ydmyker seg og erkjenner den skylden  kan bli fri fra den.

                Dermed har vi nådd slutten på det som eksegetene kaller ”reisefortellingen”. Som vi har sett, er det ingen god betegnelse. Lukas har ingen interesse av å skildre Jesu vandring til Jerusalem. Hans ønske har vært å gjengi ord og hendelser fra Jesu liv, avsnitt som ikke fantes hos Markus. Lukas har ikke kunnet flette dem inn tidligere. Her har han funnet en passende sted å gjengi dem – uten å måtte bryte hendelsesforløpet hos Markus. Nå er han ferdig med dett store tillegget. Han går tilbake til å følge hendelsenes gang slik Markus skildrer dem.